Hm en ny historie faktisk. Kan være starten på en spennende ny historie, for jeg har en plan videre med denne hvis jeg klarer å fortsette. Venligst se bort i fra feil og sånn da^^
Håper den faller i smak.
The Wolf
Mørket hadde lagt seg, og jeg vandret gatelangs i den siste virkelige storbyen her på jorden. Samtidig, i bakhodet, løp jeg bortover rundt i en grønn og fyldig skog i sin beste alder, og jaktet på en merkelig firbent dyr med lange ører som, selvom jeg aldri har sett en selv, viste var en kanin. Et minne fra en tidligere tid. En bedre tid. Jeg fortsetter ned en sidegate, hvor rottene fyker av gårde, som om de var på et synkende skip. Smarte rotter. Jorden er som et synkende skip. Og da forsvinner rottene. I dette tilfellet menneskene. De fleste har forsvunnet. Til galaxer mange hundre lysår unna. Selvfølgelig er det mange igjen, men de beveger seg nesten aldri utenfor. Utenfor lukter det vondt. Hele planeten er blitt muggen. Det er tjukt lag av smog over hele byen. det lukter årgamle egg. Skitten by. Det har slik verden har utviklet seg. Hvordan menneskene har behandlet den. Det finnes ikke et eneste grønt sted på hele planeten. Et tre er som hentet ut av en myte. Enhjørninger er mer sansynlig å finne. Jeg vet om det mest, bare fordi jeg har hele min slekts historie i hodet. Lenger ned i gaten, kjenner jeg lukten av et menneske. Jeg blir litt satt ut, for har ikke luktet et menneske på noen uker nå. De pleier ikke å være så langt hjemmefra, hvis de i det hele tatt tar seg en tur ut. Og dette er en gutt. Han lukter vettskremt. Jeg er på vei bortover, når jeg kjenner hvor skitten han lukter. Han må være alene og ikke ha noe sted å bo. Jeg går bortover til han, for å se hva som er i veien. Når jeg nærmer meg han, ser jeg at han er radmager. Han kan ikke ha spist på mange dager, og han har djevelens skitt på seg. Plutselig ser han på meg, sperrer øynene opp og løper av gårde. Burde sett det komme. De fleste reagerer når en ulv stirrer rett på de. Ja, det stemmer. Det er en ulv jeg er. Den siste av mitt slag. Det finnes ingen andre ekte fullblods ulver. Selvsagt finnes det bastard ulver, og halvblods, men disse er på nivået til en hund. De har ikke en gang andre tanker en sine egne. Vi har dødd, på grunn av hvordan denne planeten har blitt. De fleste av oss klarte ikke å tilpasse oss. Og de som klarte å overleve, ble fort drept eller utsultet av livet i byen. Ulver er ikke skapt for å bo i en by. Og nå er jeg den eneste som er igjen av alle ulvene som en gang løpte fritt i skog og mark. Og jeg har hver eneste tanke, minne og opplevelse fra hver eneste ulv som noen gang har eksistert. Slikt forsvinner ikke når en ulv dør, men vi deler alt. Gutten fikk meg til å tenke på en gang vi fant en sliten, redd og skitten ulvevalp, fra en annen rivaliserende klan. Men dette ristet jeg vekk. Det var ikke meg. Nå var jeg i en by, i en gate og prøvde å finne mat. For å unngå slike mistforståelser, for det er ikke alltid like lett å skille min egne minner med de andres, så prøver jeg å leve i nuet. Fokusere på det jeg gjør. Og nå skal jeg ha mat. Blir vel en uforsiktig rotte i kveld også. Jeg fortsetter nedover gaten. Jeg hoster litt, på grunn av smogen kom ned i halsen. Lenger nede ser jeg noen rotter, så jeg sniker meg mot de litt uentuastisk, men klarer allikvell å fange en. Jeg spiser den, og prøver å ikke brekke meg. Den smaker gammel kloakk. Jeg går videre . Fortsetter med å overleve.
mandag 19. januar 2009
fredag 9. januar 2009
En liten novelle
Den Ene Dagen
Klokka ringte, solen kom glidende opp fra horisonten og ingen i nærheten rørte seg. Løvene lå og snork-knurret i klippen sin, antilopene koste seg på slettene og alle dyrene lå egentlig bare og latet seg. I dag var fridagen, og den skulle ingen ødelegge. En diger pote knuste klokken i det den skulle trykke på snooze. Ingen brydde seg, alle lå og sov, snorket og hadde det helt fint. Etter noen minutter reiste Gustav, potens eier, seg opp og strakk ut ryggen og bena. Han klarte ikke å sove mer, så han kunne egentlig bare finne seg noe å spise. I år hadde de husket å holde av litt kjøtt. For dagen i dag var spesiell. Dagen hvor alle har fri, ingen dreper, og ingen blir spist. Det har det blitt en unison enighet om. ”Jeg får kaste i meg litt sebra før jeg stikker” sa Gustav til seg selv. Han gikk bort til et av sebrastykkene og gulpet det i seg. Han gadd ikke å finne seg et stykke som var friskt eller mørt en gang, bare tok det første han fant. Han ville ikke la noe forsinke han. Gustav skulle møte Johnny i dag, en av Gustavs mest intime venner, en venn han bare får møtt en gang i året. Johnny er nemlig en Antilope og det medbringer visse komplikasjoner, men en gang i året, kunne de trosse stereotypene, og faktisk møte hverandre uten skjeve blikk, og Gustav slapp å føle seg presset til å spise han. De skulle møtes ved Solens Angrende Nedstigning borte ved den Smale Elv. Det faste møtestedet når det var mulig. Gustav gikk sakte, ingen vits å stresse. Dagen er enda tidlig og han har ennå til gode å se et annet dyr. De fleste sover langt over solens høyeste punkt, og selv da vandrer de sjeldent langt fra hjemmet. dyr drar som oftest bare ut for å spise eller bli spist, men ikke på denne dagen. Det var en pause i det travle livet til savannenes vesener. Denne dagen har eksistert i 10 år nå, og han var selv en av grunnleggerne. En dag hvor alle kunne slappe av, uten å tenke på å bli spist eller drepe et forsvarsløst dyr. Han hadde jobbet hardt for å få det til, og det hadde blitt en suksess. Han kjente smilet til de gamle kongene inni seg. Solen varmet opp pelsen hans og han følte seg vel. Dette var dagen hvor alt hans harde arbeid ga frukt og han så hvor god den frukten kunne være. Han kjente gresset stikke mellom potene, og kile han. Skrittene hans hadde sakte men sikkert økt hastigheten, han merket hvordan det kriblet litt i magen. Litt lenger borte så han en sikkelse vandre mot samme sted som han selv var på vei Det var nok Johnny. Hvem ellers er ute og vandrer så tidlig. Gustav begynte plutselig å løpe, før han stoppet, kremtet litt og fortsatte med å gå. Er ikke vits å virke for ivrig heller. Det tok ikke lang tid før han så at det var Johnny. En vakker, staut og pen antilope. Gustav ble kjent med Johnny for 12 år siden, og er en av hovedgrunnene til at han tok initiativet for å lage denne dagen. Han ville møte Johnny og dette var eneste mulighet. De møttes en dag når Gustav var ute og vandret. Han trengte jo ikke å jakte for det gjorde løvinnene så han hadde bare gått rundt omkring på savannen når han plutselig ved vannhullet så dette praktfulle dyret. Du kan nesten kalle han episk. Gustav ble bergtatt ved første syn. Når Gustav så på Johnny, fikk det han til å føle seg som en liten kattepus. ”Hei katt” sa Johnny med sin myke stemme. Gustav kjente grøsningene gjennom hele kroppen. Dette skjedde alltid første gang de møtes. ”Hei sau” svarte Gustav ertene ettersom antiloper er i slekt med sauene. Johnny smilte til han og de gikk bortover savannen, bort til det hemmelige stedet deres. ”du pleier ikke å møte opp så tidlig Gustav, noe som plager deg?” Gustav så på Johnny, og han smeltet helt, det var ikke slik han ville dette skulle gå. Hvordan skal han klare det når Johnny så på han med de øynene. ”Eh… nei da Johnny, jeg klarte bare ikke å sove lenger, du kjenner meg, dette møtet er årets høydepunkt for meg.” Johnny gikk helt til opp til siden av Gustav og beit han forsiktig bak øret. Gustav kjente at potene hans ble til gele. Han vet ennå hva som får meg til å smelte. Selv etter 11 år. De så hverandre dypt inn i øynene, før Gustav sleiket Johnny på nesen, og løp. ”du klarer ikke å fange meg” Ropte han til Johnny, selv om det var langt i fra sannheten, Johnny hadde løpt fra en gepard en gang. Mens Gustav løp, fikk han tid til å tenke uten å se på Johnny. I dag måtte han si at de ikke kunne møtes mer, løvinnene fra klippen, har begynt å få mistanke, og han har ikke råd til å miste støtten deres, hvertfall ikke når Freddy, latinoløven fra helvete, har begynt å vandre rundt grensene. Dette kommer til å bli en vanskelig dag. Plutselig kjenner han noe nappe i halen hans. Han ser Johnny løpe rett bak han, og later som han ikke klarer å holde følge. Johnny er nydelig. Gustav kremtet når han skjønte hvor Johnny ville hen. Johnny så på han. ”det er noe, jeg ser det på deg. Fortell onkel sau hva det er” Gustav svelget. ”Vi kan ikke møtes lenger” det ble en lang stillhet. Gustav svelget og tvang tilbake tårene. Johnny reiste seg opp til sin fulle størrelse. Gustav skalv enda mer, og hjertet begynte å banke fortere. Johnny var så praktfull så enestående. ”Hvordan skal jeg klare å holde meg unna dette her”? Tenkte Gustav, Johnny som kunne få deg til å male som en pusekatt bare ved å blunke. For og ikke å snakke om sexen. ”Hvorfor? Tør du ikke mer, feiger du ut nå? Tør du ikke satse på kjærligheten vår? Jeg kan når som helst droppe alt jeg har og bli med deg, men du tør ikke en gang å bli sett offentlig med meg!” Den prektige antilopen gikk bare fram og tilbake. Gustav kjente igjen humøret hans. Dette endte aldri bra. Gustav bare løp vekk. Vekk fra Johnny og tilbake til klippen sin. Johnny bare sto der og så Gustav løp av gårde. Tårene rant og bakken ble fuktig. Når han kom tilbake, spurte Kaia, en av løvinnene om hvordan dagen hadde vært. Han bare knurret og gikk inn for å legge seg. Han visste allerede at han kom til å møte opp igjen neste år. Akkurat som han visste at det ville Johnny også. Kjærlighet er en underlig ting.
Klokka ringte, solen kom glidende opp fra horisonten og ingen i nærheten rørte seg. Løvene lå og snork-knurret i klippen sin, antilopene koste seg på slettene og alle dyrene lå egentlig bare og latet seg. I dag var fridagen, og den skulle ingen ødelegge. En diger pote knuste klokken i det den skulle trykke på snooze. Ingen brydde seg, alle lå og sov, snorket og hadde det helt fint. Etter noen minutter reiste Gustav, potens eier, seg opp og strakk ut ryggen og bena. Han klarte ikke å sove mer, så han kunne egentlig bare finne seg noe å spise. I år hadde de husket å holde av litt kjøtt. For dagen i dag var spesiell. Dagen hvor alle har fri, ingen dreper, og ingen blir spist. Det har det blitt en unison enighet om. ”Jeg får kaste i meg litt sebra før jeg stikker” sa Gustav til seg selv. Han gikk bort til et av sebrastykkene og gulpet det i seg. Han gadd ikke å finne seg et stykke som var friskt eller mørt en gang, bare tok det første han fant. Han ville ikke la noe forsinke han. Gustav skulle møte Johnny i dag, en av Gustavs mest intime venner, en venn han bare får møtt en gang i året. Johnny er nemlig en Antilope og det medbringer visse komplikasjoner, men en gang i året, kunne de trosse stereotypene, og faktisk møte hverandre uten skjeve blikk, og Gustav slapp å føle seg presset til å spise han. De skulle møtes ved Solens Angrende Nedstigning borte ved den Smale Elv. Det faste møtestedet når det var mulig. Gustav gikk sakte, ingen vits å stresse. Dagen er enda tidlig og han har ennå til gode å se et annet dyr. De fleste sover langt over solens høyeste punkt, og selv da vandrer de sjeldent langt fra hjemmet. dyr drar som oftest bare ut for å spise eller bli spist, men ikke på denne dagen. Det var en pause i det travle livet til savannenes vesener. Denne dagen har eksistert i 10 år nå, og han var selv en av grunnleggerne. En dag hvor alle kunne slappe av, uten å tenke på å bli spist eller drepe et forsvarsløst dyr. Han hadde jobbet hardt for å få det til, og det hadde blitt en suksess. Han kjente smilet til de gamle kongene inni seg. Solen varmet opp pelsen hans og han følte seg vel. Dette var dagen hvor alt hans harde arbeid ga frukt og han så hvor god den frukten kunne være. Han kjente gresset stikke mellom potene, og kile han. Skrittene hans hadde sakte men sikkert økt hastigheten, han merket hvordan det kriblet litt i magen. Litt lenger borte så han en sikkelse vandre mot samme sted som han selv var på vei Det var nok Johnny. Hvem ellers er ute og vandrer så tidlig. Gustav begynte plutselig å løpe, før han stoppet, kremtet litt og fortsatte med å gå. Er ikke vits å virke for ivrig heller. Det tok ikke lang tid før han så at det var Johnny. En vakker, staut og pen antilope. Gustav ble kjent med Johnny for 12 år siden, og er en av hovedgrunnene til at han tok initiativet for å lage denne dagen. Han ville møte Johnny og dette var eneste mulighet. De møttes en dag når Gustav var ute og vandret. Han trengte jo ikke å jakte for det gjorde løvinnene så han hadde bare gått rundt omkring på savannen når han plutselig ved vannhullet så dette praktfulle dyret. Du kan nesten kalle han episk. Gustav ble bergtatt ved første syn. Når Gustav så på Johnny, fikk det han til å føle seg som en liten kattepus. ”Hei katt” sa Johnny med sin myke stemme. Gustav kjente grøsningene gjennom hele kroppen. Dette skjedde alltid første gang de møtes. ”Hei sau” svarte Gustav ertene ettersom antiloper er i slekt med sauene. Johnny smilte til han og de gikk bortover savannen, bort til det hemmelige stedet deres. ”du pleier ikke å møte opp så tidlig Gustav, noe som plager deg?” Gustav så på Johnny, og han smeltet helt, det var ikke slik han ville dette skulle gå. Hvordan skal han klare det når Johnny så på han med de øynene. ”Eh… nei da Johnny, jeg klarte bare ikke å sove lenger, du kjenner meg, dette møtet er årets høydepunkt for meg.” Johnny gikk helt til opp til siden av Gustav og beit han forsiktig bak øret. Gustav kjente at potene hans ble til gele. Han vet ennå hva som får meg til å smelte. Selv etter 11 år. De så hverandre dypt inn i øynene, før Gustav sleiket Johnny på nesen, og løp. ”du klarer ikke å fange meg” Ropte han til Johnny, selv om det var langt i fra sannheten, Johnny hadde løpt fra en gepard en gang. Mens Gustav løp, fikk han tid til å tenke uten å se på Johnny. I dag måtte han si at de ikke kunne møtes mer, løvinnene fra klippen, har begynt å få mistanke, og han har ikke råd til å miste støtten deres, hvertfall ikke når Freddy, latinoløven fra helvete, har begynt å vandre rundt grensene. Dette kommer til å bli en vanskelig dag. Plutselig kjenner han noe nappe i halen hans. Han ser Johnny løpe rett bak han, og later som han ikke klarer å holde følge. Johnny er nydelig. Gustav kremtet når han skjønte hvor Johnny ville hen. Johnny så på han. ”det er noe, jeg ser det på deg. Fortell onkel sau hva det er” Gustav svelget. ”Vi kan ikke møtes lenger” det ble en lang stillhet. Gustav svelget og tvang tilbake tårene. Johnny reiste seg opp til sin fulle størrelse. Gustav skalv enda mer, og hjertet begynte å banke fortere. Johnny var så praktfull så enestående. ”Hvordan skal jeg klare å holde meg unna dette her”? Tenkte Gustav, Johnny som kunne få deg til å male som en pusekatt bare ved å blunke. For og ikke å snakke om sexen. ”Hvorfor? Tør du ikke mer, feiger du ut nå? Tør du ikke satse på kjærligheten vår? Jeg kan når som helst droppe alt jeg har og bli med deg, men du tør ikke en gang å bli sett offentlig med meg!” Den prektige antilopen gikk bare fram og tilbake. Gustav kjente igjen humøret hans. Dette endte aldri bra. Gustav bare løp vekk. Vekk fra Johnny og tilbake til klippen sin. Johnny bare sto der og så Gustav løp av gårde. Tårene rant og bakken ble fuktig. Når han kom tilbake, spurte Kaia, en av løvinnene om hvordan dagen hadde vært. Han bare knurret og gikk inn for å legge seg. Han visste allerede at han kom til å møte opp igjen neste år. Akkurat som han visste at det ville Johnny også. Kjærlighet er en underlig ting.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
