Hm en ny historie faktisk. Kan være starten på en spennende ny historie, for jeg har en plan videre med denne hvis jeg klarer å fortsette. Venligst se bort i fra feil og sånn da^^
Håper den faller i smak.


The Wolf
Mørket hadde lagt seg, og jeg vandret gatelangs i den siste virkelige storbyen her på jorden. Samtidig, i bakhodet, løp jeg bortover rundt i en grønn og fyldig skog i sin beste alder, og jaktet på en merkelig firbent dyr med lange ører som, selvom jeg aldri har sett en selv, viste var en kanin. Et minne fra en tidligere tid. En bedre tid. Jeg fortsetter ned en sidegate, hvor rottene fyker av gårde, som om de var på et synkende skip. Smarte rotter. Jorden er som et synkende skip. Og da forsvinner rottene. I dette tilfellet menneskene. De fleste har forsvunnet. Til galaxer mange hundre lysår unna. Selvfølgelig er det mange igjen, men de beveger seg nesten aldri utenfor. Utenfor lukter det vondt. Hele planeten er blitt muggen. Det er tjukt lag av smog over hele byen. det lukter årgamle egg. Skitten by. Det har slik verden har utviklet seg. Hvordan menneskene har behandlet den. Det finnes ikke et eneste grønt sted på hele planeten. Et tre er som hentet ut av en myte. Enhjørninger er mer sansynlig å finne. Jeg vet om det mest, bare fordi jeg har hele min slekts historie i hodet. Lenger ned i gaten, kjenner jeg lukten av et menneske. Jeg blir litt satt ut, for har ikke luktet et menneske på noen uker nå. De pleier ikke å være så langt hjemmefra, hvis de i det hele tatt tar seg en tur ut. Og dette er en gutt. Han lukter vettskremt. Jeg er på vei bortover, når jeg kjenner hvor skitten han lukter. Han må være alene og ikke ha noe sted å bo. Jeg går bortover til han, for å se hva som er i veien. Når jeg nærmer meg han, ser jeg at han er radmager. Han kan ikke ha spist på mange dager, og han har djevelens skitt på seg. Plutselig ser han på meg, sperrer øynene opp og løper av gårde. Burde sett det komme. De fleste reagerer når en ulv stirrer rett på de. Ja, det stemmer. Det er en ulv jeg er. Den siste av mitt slag. Det finnes ingen andre ekte fullblods ulver. Selvsagt finnes det bastard ulver, og halvblods, men disse er på nivået til en hund. De har ikke en gang andre tanker en sine egne. Vi har dødd, på grunn av hvordan denne planeten har blitt. De fleste av oss klarte ikke å tilpasse oss. Og de som klarte å overleve, ble fort drept eller utsultet av livet i byen. Ulver er ikke skapt for å bo i en by. Og nå er jeg den eneste som er igjen av alle ulvene som en gang løpte fritt i skog og mark. Og jeg har hver eneste tanke, minne og opplevelse fra hver eneste ulv som noen gang har eksistert. Slikt forsvinner ikke når en ulv dør, men vi deler alt. Gutten fikk meg til å tenke på en gang vi fant en sliten, redd og skitten ulvevalp, fra en annen rivaliserende klan. Men dette ristet jeg vekk. Det var ikke meg. Nå var jeg i en by, i en gate og prøvde å finne mat. For å unngå slike mistforståelser, for det er ikke alltid like lett å skille min egne minner med de andres, så prøver jeg å leve i nuet. Fokusere på det jeg gjør. Og nå skal jeg ha mat. Blir vel en uforsiktig rotte i kveld også. Jeg fortsetter nedover gaten. Jeg hoster litt, på grunn av smogen kom ned i halsen. Lenger nede ser jeg noen rotter, så jeg sniker meg mot de litt uentuastisk, men klarer allikvell å fange en. Jeg spiser den, og prøver å ikke brekke meg. Den smaker gammel kloakk. Jeg går videre . Fortsetter med å overleve.